HelenSaevikFashionBlog »

MED HJERTET I HÅNDEN

Det er tunge dager for familien, men jeg kjenner at akkurat nå så vil jeg "skrive av meg" litt tanker. 

Onsdag 5.desember 2012.

Denne datoen vil for all evighet være spikret fast, dagen da min elskede mann og hans kjære bror Sveinung mister en kjær storebror, i en ufattelig og tragisk ulykke på havet. Dagen da min svigerinne mister sin ektemann og bestevenn, mine tantebarn mister sin inderlig kjære pappa, Live og Magda mister verdens aller beste Bess, mine svigerforeldre mister sin kjære sønn, en onkel, en svoger, en svigersønn, en venn. En arbeidskamerat. En kollega. Trond hadde så mange fine titler, han var så mye - for så mange! Men først og fremst var han pappa, ektemann, bess, sønn, bror, svigerbror og onkel. 

Jeg vil alltid huske hva jeg gjorde denne dagen, hvor jeg var, hvem jeg snakket med... Jeg er på jobb, gleder meg veldig til jobb denne dagen, fordi det har vært to tøffe dager med en natt på sykehus for storejenta vår, Maria, men alt går bra heldigvis, storejenta vår er eklært frisk, takk Gud  - og jeg skriver på bloggen min:  "Så godt å være samlet, friske... NÅ er det jammen meg jul!" Jul meg midt inni granskauen!!! For et mammahjerte og pappahjerte er det ingenting som er mer vondt, enn når barnet ditt har det vondt... den følelsen kjenner en mamma og pappa så inderlig på i disse dager. Den sorgen kan kun en mamma og pappa som har mistet sitt barn forstå. Den sorgen er konstant, den er intens, den er helt uutholdelig. 

Jeg koser meg på jobb denne dagen, Greta, Hilde, Kristin og meg, vi ler og holder leven, som alltid. Vi har besøk av hyggelige kunder og dagen flyr. Mamma`en til en av mannskapet ombord i Artus kommer inn, vi ler og prater. Uvitende om hva som snart skjer. To av hennes sønner skal om kort tid måtte oppleve det mest utenkelige... Plutselig får jeg en følelse av at noe ikke stemmer! Jeg ringer hjem for å spør Eivind hvordan det går med Maria vår, jeg kjenner på meg at noe er feil. Ber han dra til doktor med henne igjen for å ta en crp. Noe er galt, og i ettertid ser jeg at klokken var 1354. Ulykken har nettopp skjedd. Noe stemmer ikke. Jeg har tidligere skremt vettet av mennesker med dette, uten å gå nærmere inn på detaljer. Men ett varsel kommer, hver eneste gang noe ikke stemmer. Og jeg liker det ikke! 

Onsdag ettermiddag. Vi er i barnehagen, det er julefest, og jeg er i foreldreutvalget. Tiden går med til å organisere nissen og gavesekken. Eivind sitter sammen med min søster og Even. Telefonen ringer, det er Eivind`s pappa. Eivind roper navnet mitt, så vondt at jeg forstår umiddelbart at noe ikke stemmer. En forferdelig ulykke ombord i Artus. Det er bror Trond. Bare gråt! Jeg vil takke Anett Mari for denne stunden da vi får dødsbudskapet. Jeg vil takke min kjære søster og Even som tok seg av vår Kamilla, så hun fortsatt fikk være engelen i forestillingen. Så mange tanker. Jeg vil takke mamma og pappa som tok jentene våre denne kvelden, natten og dagene i ettertid, ga de trygghet og forklarte etter beste evne at mamma og pappa måtte i et viktig møte, helt plutselig. At jentene våre fikk sovne denne kvelden hos mommo og moffa, helt trygge for at verden fortsatt var helt perfekt. 

Vi er umiddelbart hos svigermor, bror Sveinung, Eivind og jeg. Helt forj******! Det er bare gråt og spørsmål. Jeg hører stemmen til min kjære svigerinne i det hun ringer og har fått budskapet. Vi reiser til henne umiddelbart. Møter Trond`s eneste sønn på veien, tar han med oss, akkurat disse minuttene husker jeg så godt... han vet ikke noe enda, men spør oss hva som skjer. Han forstår jo at noe ikke stemmer... Jeg husker at jeg snakker om hvor kaldt det er ute, alt for å få tiden til å gå til vi er samlet i Sævikane. En kone og tre barn får hele livet snudd opp ned i løpet av noen sekunder. Så grådig urettferdig!!!! 

Bare smerte og gråt. Men vi er sammen. Familien, presten, kriseteamet, tanter, onkeler, søskenbarn. Onkel Per leser fra Bibelen, ord er fattige, men samtidig så sterke. Jeg samler oss i Fader Vår. Aldri før har det vært så vanskelig og samtidig så godt å lese Fader Vår. Stillhet. Gråt. Oppi alt, så tenker vi sånn på mannskapet ombord. Hva de har opplevd, hvordan de har det. Telefoner er stengt ut fra båten, prosedyre. Hjemme er absolutt alt - alt annet enn prosedyre. Alt er uvirkelig, men på samme tid så altfor virkelig! Resten av kvelden er litt tåkete. På veien hjem om natten stopper vi hos mamma og pappa, kysser jentene, sier ingenting til de om hva som har skjedd. Vi snakker og gråter rundt kjøkkenbordet. Så godt å snakke, så godt å gråte! Jeg snakker med mine søsken, min kjære bror på havet, så inderlig redd jeg er for han akkurat nå, han har selv mistet en venn og en arbeidskollega i Trond. Så viktig for oss å si at vi er glade i hverandre, så viktig å be han være ekstra forsiktig ombord! Komme trygt hjem...

For oss fiskerkoner er frykten konstant, men jeg har alltid sagt at skal jeg gå rundt å engste meg hvert minutt, da blir jeg gal... for jeg vet jo om noen av farene ombord, men jeg må velge å stole på at disse karene, de vet hva de gjør. Og det gjør de! Men noen ganger er det en ulykke som rammer, og da kan ikke engang den mest erfarne fisker stå i mot. Pappa og mamma har lært meg fra barndomsår, at å være fisker er et farlig yrke, men vi har vokst opp med dette, vi vet ikke om noe annet i vår familie, både på Eivind`s side og min side, de er sjømenn, fiskere og skippere hele gjengen. De elsker havet. Jeg elsker havet. Fiskerkona i Fosnavåg... hun har tidligere vært samlingspunktet når tragedien inntreffer. Og natt til torsdag og fredag var det godt for oss å smales der, tenne lys, legge ned roser og se utover havet. Det mektige havet. Havet som gir og tar.... Inntil nå så har vi alltid fått våre trygt hjem. Inntil nå. 

Dagen etter er det minnestund på Havila, familie og kollegaer. Onkel Per og vår prest, Erhard leder oss gjennom en sterk stund. Jeg husker at Erhard etter ønske fra familien samler oss i en sang. Og han sier: Det er ikke sikkert så mange av dere kan teksten, men nynn gjerne med. "O`bli hos meg"... Og det som skjer er så fint. Rundt meg synger alle med klart røst, hvert eneste vers. "Du som har seiret Herre, bli hos meg."  Du som har seiret Herre? Ja kanskje han har seiret? For min del lurer jeg på hvorfor han er så grådig urettferdig at han tok en pappa, en ektemann, en sønn, en bror.... opptil himmelen. For oss som sitter igjen her, er dette alt annet enn en seier. Det er bare forferdelig vondt. Noen reagerer med sinne, noen med gråt, noen er stille, noen har behov for å snakke. Vi har alle vår egen måte å reagere på. Selv gråter jeg, holder rundt, nærkontakt..... sånn er jeg. Vi i familien vil benytte anledningen til å TAKKE Havila med Njål, Hege og Vegard, for deres fantstiske støtte disse dagene, dere er unike. Vi setter så stor pris på å samles. Vi er en kjempefin gjeng! Vi står sammen. 

Fredag kommer Artus hjem... Vi er samlet på Havila, nærmeste familie til Trond og mannskapet. Det er så mange gode minner fra disse dagene også dere. Selv om det er mest vondt, så er det også mye godt, det er viktig å vite. Fakkeler på land, flagget er på halv stang ombord... Vi står på kaia og tar i mot mannskapet. For noen er dette det aller tøffeste... for mannskapet er dette umennesklig. Komme hjem med en mann mindre, komme hjem å se familien i øynene, smerten til mannskapet, smerten til familien, kollegaene, rederiet. Vi står samlet på kaia, holder rundt hverandre. Ære, smerte, sorg, sinne og takknemlighet... så mange følelser! Mannskapet står på sine plasser ombord. Jeg synes de er flottere enn noen gang, rakere i ryggen enn noen gang, de viser en respekt som ikke kan beskrives med ord. Akkurat dette er så inderlig sterkt at ord kan ikke beskrive hva vi føler. Men det er så viktig for oss alle å ta i mot disse heltene våre, vise de våres kjærlighet og støtte, ta i mot de med åpne armer og la de få vite at de er en del av oss.

Vi opplever en umenneskelig smerte vi som går hjemme disse dagene, men ingen andre enn Artus-mannskapet kan forstå smerten de bærer på, ingen andre enn en fisker kan forstå hva dette innebærer. Vi er fylt med en uendelig respekt for disse mennene. De er helter. Tusen hjertelig takk for alt dere har gjort, og beklager alt dere har opplevd. Jeg og mine har en respekt for dere som ikke kan beskrives. Aldri før har det vært viktigere å snakke sammen. Vi i nærmeste familie får komme ombord... vi får vite.... vi får se... dette er en sterk stund. En veldig viktig stund, for familien og for mannskapet. 

Lørdag. Hurtigruten kommer. Jeg som fryder meg hver morgen over synet av hurtigruten som går forbi stueveggen her... denne dagen vet jeg ikke helt hva jeg føler da jeg ser den komme. Jeg tror det er mest takknemlighet... her kommer broren til min ektemann hjem. Sjøveien. Den eneste rette måten å komme hjem på for en fisker. Vi gjør oss klar... klar til å ta imot Trond`s båre. Er det noen gang mulig å forberede seg på det? Nei! Hans aller siste seilas. Noen fra mannskapet og nærmeste familie er samlet på kaia. Utrolig sterkt i det de legger til. Kone, pappa, barn og brødre bærer båren.... så forferdelig sterkt. Jeg synes dette er så flott og verdig for en mann som elsket havet, for en fisker, er dette den vakreste måten å komme hjem på, sjøveien. Det var viktig for to brorer også. Og som vi sier midt oppi all sorgen: vi får han hjem. Vi er så heldige som får han hjem! Jeg er så takknemlige for at de aller nærmeste har en grav å gå til. Det er minnestund og vi får se, gi en klem, et kyss, holde i hånden... snakke, si noen ord. En meget sterk stund, en viktig stund.

Ord blir så små i slike sammenhenger. Men å gi en klem, det sier mer enn tusen ord. Og jeg vet at jeg snakker på vegne av alle i familien når jeg sier TAKK! Tusen takk for alle blomster, engler, lys, fersk bakst, besøk, en klem, varme ord, sms og mail. Jeg takket tidligere på facebook i dag, og sa at det er så godt å ha et nettsted som facebook i disse dager. Det er en enorm støtte og trøst i ord og tanker som blir formidlet. Snakke seg gjennom sorgen, det er viktig. Og jeg har lyst å komme med en oppfordring til alle som kjenner barna til Trond om å huske på at det kommer en tid etter begravelsen også, det kommer dager fremover som blir veldig harde, husk å være der for vennene deres også da. Dere har vist en enorm omsorg og det varmer mitt tantehjerte. Dette gjelder også det flotte mannskapet ombord i Artus. Ta uendelig godt vare på de, de er heltene våre! Jeg sa til Eivind senest i dag, at Herøy er en god plass å bo, når ulykkene rammer oss ute i havgapet, da står vi sammen, sterkere enn noen gang, holder hverandre og gråter sammen. Jeg vil også minne mannskapet på at Eivind`s ord varer livet ut: Vårt hjem og vår dør er på vidt gap for dere når dere trenger noen å prate med, gråte med eller bare være sammen med. Vi står sammen i denne sorgen.  

Ingen av oss har noen å miste. Hver eneste en av oss en helt unike og uerstattelige. Tiden leger alle sår sier de... men jeg vet ikke helt lengre. For min mann vil tiden aldri gi han broren tilbake. Tiden vil gå og minnene vil hele tiden komme. Jeg vet heller ikke om tiden vil lege alle sår for mannskapet... de er i bønnene mine! Det vil alltid komme en 5. desember, en julaften, en nyttårsaften da storebroren skulle feiret bursdag, en konfirmasjon, et bryllup, en familiemiddag. Det vil alltid komme en dag der storebror ikke er her for å gi råd og veiledning, fortelle en artig historie. Så jeg vet ikke helt om tiden leger noen sår... men tiden er uansett vakker, den vil for ALL TID gi min mann og min familie gode minner om noe fint som var. Vi vil for ALL TID ha spørsmål vi aldri får svar på. Vi vil for ALL TID elske og minnes en bror og onkel her i hjemmet som var verdens snilleste mot oss, han var alltid i godt humør, han var alltid behjelpelig, han var alltid full av artige påfunn, og ikke minst, han hadde alltid tyggis til jentene! Hans-Kristian har allerede lovet jentene våre å alltid ha tyggis, små men store ting som er så viktig for små onkelhjerter. Hans-Kristian er foresten den aller tøffeste av alle Sævik`arane jeg vet om. Han er min aller største helt om dagen!

Det blir tøffe dager fremover, men vi holder sammen, vi har hverandre, vi snakker, vi støtter, vi gråter og vi ler - her om dagen satt en mamma og to brorer i stua og mimret om barndomsår i Sævikane. Vi lo så vi gråt av alle påfunna til de tre flotte brødrene. Og det ble konkludert med at Emil i Lønneberget, han er barnemat i forhold til påfunnene til disse tre! Uten å blunke heiste to storebrorer opp minstemann (min Eivind) i flaggstanga! Men de var smarte - de kunne ikke gjøre det nede hos mamma og pappa, de dro opp til farmor for å gjøre det, for der var det ikke så mange som kunne se. Trond og Sveinung var knute-sjefer og minstemann Eivind ble heist opp i flaggstanga, akkurat høyt nok til at han skadet seg godt i det han falt ned. En stakkars mamma hadde klippekort på doktorkontoret... tre gutter som alltid holdt sammen og alltid hadde fantestreker på lur. Så mange gode minner det er. Disse minnene vil tiden aldri ta i fra dere. Og flere minner vil bli skapt for fremtiden. For selv om storebror er i himmelen nå, så har vi han fortsatt med i tankene og i hjertene våre. For ALL TID! 

Sove godt kjære Trond, vi vet du er nær oss og vi savner deg. Jeg siterer din snille lillebror, min Eivind, og sier: "Vi møtes igjen en dag!" 

Inntil da, så tar vi vare på alle gode minner og hverandre, smiler og gråter om hverandre. Vi minnes deg med respekt og kjærlighet.

For ALL TID ♥






Ingen kommentarer

Birgitte

09.12.2012 kl.17:50

Kjære Helen.

Tårene triller når jeg leser det du skriver. Kan ikke forstå at dette skal være rettferdig. Jeg kjente ikke din svoger, men skjønner at dere er en kjempe sammensveiset familie. Ta godt vare på hverandre i denne tiden. <3

Klem ;) <3

Sunniva fra Nord

09.12.2012 kl.18:02

For noen vakre ord, Helen! Utrolig trist å lese, men samtidig veldig fint å lese om det sterke samholdet - det er det som er viktigst når slikt intreffer...Jeg mistet en venninne for noen år siden og da begynte jeg også å tvile på at tiden leger alle sår; det var bare sorg, smerte og gråt i lange baner. Men når man har vært så hedlig å få kjent et flott menneske har man alltid minner som fører til både latter og smil i hjertet. Disse smilene varer lengre enn tårene - etterhvert...

Mange gode tanker sendes til deg og dine nå <3 STOR VARM KLEM!

Julianne

09.12.2012 kl.18:09

<3 tenke masse på dokke Helen,kondolere <3

Vanessa Andersen

09.12.2012 kl.18:26

ord blir fattige i denne sammenheng, og jeg sitter her og prøver å lese gjennom alle disse tårene som bygger seg opp i øynene!

Jeg skjønner at dette virkelig er tøft, for alle parter! Så ta nå godt vare på hverandre i denne tunge tiden <3

Birthe

09.12.2012 kl.18:36

Kjære Helen og familien.

Våre tanker går til dere i denne tunge tiden. Det dere har opplevd og går gjenom nå, er fryktelig, en tragedie. Tårene triller her jeg sitter igjen med tanker, etter å ha lest ditt vakre og rørende innlegg <3

Måtte englene ta ekstra godt vare på dere i tiden fremover - og gi dere styrke til å tenke på alt det gode som har vært, og minnes deres kjære Trond <3 Gi Kjellrunn en ekstra stor klem fra oss her i fiskebyda Halsa.

<3 <3 <3 Kondolerer <3 <3 <3

Har en drøm...

09.12.2012 kl.18:59

Kjære deg...

Meget sterkt, men samtidig flott lesing... ♥

Tenker så masse på dere!

Be strong, hold sammen, fortsett med og både le og gråte, dere trenger det...

Stor klem ♥

Audhild Remøy Talset

09.12.2012 kl.19:05

Eg gret ilag med dokke Helen. Varm klem frå meg

Marianne

09.12.2012 kl.19:17

Så utrolig flotte ord du klarer å skrive i en så sår og vanskelig tid. Ta vare på hverandre nå og i dagene som kommer.

Jeg er mor til en ung mann som har startet på utdannelsen for å bli styrmann. Dette er en drøm han ar hatt siden han var liten - og som mor vet jeg at et sånt yrkesvalg også byr på mange farer. Dette ble jeg påminnet nå....men ofte så har sjøfolkene hatt drømmen om havet med seg lenge og må få leve livet som gir dem mening.

Ta godt vare på familien, Helen - mine tanker går til deg og dine.

Renate Rødseth Hjelle

09.12.2012 kl.19:42

Kjære Helen med familie.

Ord blir så fattige i denne sammenheng.

Grete so ej hiksta når ej lese ditte...

Monge gode tanka å klemma til dåkke alle!!!

På den klaraste stjerna du ser, der sit Trond og passa på alle dei han er glad i <3

Klem <3

gunnnis

09.12.2012 kl.19:59

Så utrolig vakre ord som du klarer å skrive i denne tiden. Jeg tenker mye på dere, samt som jeg tenker på "sivgerfar" som har mistet sin sønn. Jeg kondolerer mye og mine tanker går til deg og dine <3 Ta godt vare på familien, Helen! Min varme og mine tanker er med dere :)

09.12.2012 kl.20:12

<3

mamasan.blogg.no

09.12.2012 kl.20:35

Vakkerpia mi..

ENtåre for ditt tap og en tåre for ditt mot..

Et lys er tent for deg og dine,en varm tanke sendes ut i kvelden.

eN VARM KLEM FRA MEG TIL DEG.

mamasan...

Anja Larsen

09.12.2012 kl.21:15

Kjære Helen !

Utruli sterkt å lese d du skrive...

Ord bli fattige i ei slik stund...føle virkeli me dåkke å e gla dåkke står ilag

å teke vare på kvarandre <3

Gode klem!

gunn janne moltu

09.12.2012 kl.21:26

Sterke gode ord <3
Har ikke ord... Sitter her med en klump i halsen og tårene presser på..

Verdens kjekkeste og smilende mann, var ofte innom butikken med meg hehe alltid noe kjekt å si og en kommentar <3

Kondolerer så mye igjen, til dere alle flott skrevet Helen :*

Karoline

09.12.2012 kl.22:31

So utruleg flotte ord, midt frå det svartaste hav.

Vi føler alle med dykk i sorga, ei ufatteleg tragedie.

Torill

09.12.2012 kl.22:42

Sterk og fin lesning. <3 Kondolerer så masse! <3

Hege

10.12.2012 kl.08:13

Eg kjenner ikkje nokon av dokke, men tårene trillar når eg les dette. Så inderlig urettferdig.

Varme tankar til dokke alle, kondolera så mykje.

Lise_333

10.12.2012 kl.12:23

Klarte ikke lese alt i ett...måtte ta pauser...

Sterkt og hjertevarmt, og ubehagelig nært for oss andre som har havet som følgesvenn i livet.

Det er godt å lese at dere har hverandre i slike vanskelige tider.

Når man vil trøste, og ingen trøst kan gi, så vil jeg dette gi; et hjerte som rommer varme tanker for dere alle i denne tiden.

<3

Thomas Nilsen

10.12.2012 kl.12:38

Livet gir, og livet tar. Og livet kan tidvis være tungt og brutalt: Men ha en fin dag da;)

Wenche Abeltun Tarberg

10.12.2012 kl.17:22

For noen fine og rørendes ord Helen,tenker på dere alle sammen i denne tunge tiden<3<3

Grete Hauge Saure, Gursken.

10.12.2012 kl.17:49

Mi djupaste medkjensle i sorga dykkar.

Veldig gjenkjennande det du skriv, vi har opplevd noko av det same.

Varme tankar til alle <3

Linn

10.12.2012 kl.20:06

En stor klem sendes fra en fast leser, som også har mistet flere nære...ord blir fattige!

Helensaevik.blogg.no

11.12.2012 kl.22:00

Til hver eneste en av dere, tusen hjertelig takk!! Varme ord og tanker gleder oss i disse dager! Klem fra Helen og Eivind

Trude

12.12.2012 kl.00:08

Sitter her og griner av innlegget. Dette var sterkt.
Så utrulig fint og sterkt innlegg! Ej tenke på dokke kvar einaste dag og føle med dokke!

12.12.2012 kl.20:10

Ingen er med oss for alltid,tiden forsvinner så fort. Men minnene får vi beholde til lindring når savnet er stort <3

Marte

12.12.2012 kl.20:31

Ta vare på hverandre og alle gode minner i tiden som kommer - så fryktelig at dere måtte oppleve dette.

Helensaevik.blogg.no

17.12.2012 kl.22:59

Til deg som poster samme kommentar for tredje gang, ring meg, så skal du få forklaringa du lurer veldig på. Mvh Helen.

Skriv en ny kommentar

Helensaevik.blogg.no

Helensaevik.blogg.no

34, Herøy i Møre og Romsdal

Blogger og modell. Jobber hos Overvåg Ulsteinvik. Motebutikk i hjertet av Ulsteinvik. Vi fører kjente merker som Acne, FWSS, Michael Kors, Gant, Tiger of Sweden, Marc Cain, Filippa K, Swims. For henvendesler helen.sobee@yahoo.com

hits