HelenSaevikFashionBlog »

MED ETT "NYTT" HJERTE I HÅNDEN

God fredag snille trofaste leserene mine!

 

Jeg ble så glad når jeg logget meg på nå og ser at dere spent har tittet innom meg disse dagene. Jeg har hatt en liten timeout fra bloggen, dere som har Instagram har følgt meg der og fått med dere mye fra Trondheimsturen, men nå kommer det en oppdatering også på bloggen. Først må jeg si tusen millioner takk for mail og hyggelige kommentarer, jeg har ikke fått svart dere, men sender en felles varm klem her, akkurat nå:) 

Jeg er så GLAD jeg er hjemme igjen og nå skal jeg være brutalt ærlig - dere som har tenkt å gjennomgå en ablasjonsbehandling kan like godt bare logge dere ut med en gang, i fare for å skremme dere, men her får dere min opplevelse, på godt og vondt. Hundre prosent fra hjertet! 

Mandagskvelden var jeg både nervøs og spent, det var kvelden før avreise og jeg pakket kofferten, klar for noen dager i Trondheim. Jeg bestemmer meg for at skal jeg nordover, så skal jeg pynte meg! Jada! Jeg pakker paljett-tøffler, krølltang, parfyme, fine skjerf, fine klær og selvfølgelig høye hæler, jeg tenker som så at skal jeg på sykehus, så skal jeg føle meg vèl. Jeg er sikker på at man blir ikke bedre iallefall, av å gå rundt å hangle i sykehusklær. Så minikofferten er halvfull med både det ene og det andre - må jo ha litt ekstra plass til skattene jeg skal handle ;) En paljettbukse to die for ligger nemmelig å venter på meg hos vakre Kamilla på Lounge. Vi besøker både mine foreldre og svigerforeldre, mor og far. En liten del av meg føler at jeg kan ikke reise norover uten å ha sett de og gitt de en god klem. Fortelle de at jeg er glad i de. Er det angsten for at jeg ikke kommer hjem igjen? Kansje litt faktisk! Jeg gruer meg veldig kjenner jeg. 

Pakket og klart, så klar som jeg kan bli. Gleder meg litt og gruer meg, det jeg gleder jeg meg aller mest til er å legge ut på tur sammen med min elskede, for vi to, vi vet jammen meg å kose oss på tur, uansett om det er St.Olavs hospital eller Milano som er reisemålet - vi kosær vårs på tur! Vi er så glad i å reise, og er vi på tur, ja da sparer vi ikke på noe. Da er det kun kos! Egentlig var det jo min snille pappa som skulle følge meg, men min elskede kom hjem fra havet i grevens tid, og pappa reiste ut som stedfortreder. En hjertens takk sendes til både pappa og mamma, som har vært småbarnsforeldre denne uken, lest lekser og sørget for at mamsen kunne reise til Trondheim og få fikset turbohjertet! Hjertens takk! 

Og herrens pasientreiser - de har jeg en real høne å plukke med! Jeg har aldri vært så forbanna på noen før. Snakke meg om dårlig kundebehandling! Jeg er så sint at jeg sier til den unge jenta i telefonen at jeg jeg håper for all del at hun ikke skaper slik uro for andre pasienter! Jeg sier at hun skal være glad at jeg har ett sterkt hjerte, for hadde en hardt belastet hjertepasient kommet opp i en lignenede situasjon med de, så er det ikke annet å vente at pasienten trenger legehjelp! Makan! Jeg er ikke ferdig med pasientreiser, så er det sagt! Utallige samtaler med de på telefon resulterer faktisk en intens hjertebank og forbannelse over lite serviceinnstilte mennesker. Men siste ord er ikke sagt, tro meg! 

Tirsdagsmorgen - eller jeg mener det er fortsatt natt når klokken ringer 0530... To timer søvn og jeg bruker slumreknappen lengst mulig, er superrask i dusjen og får på sminke i en rekordfart, rekker fergen vår med god margin og får oss en deilig fergefrokost. Kjempehumør! Vin på Vigra klokken 0900 som vanlig og jeg har lagt igjen både flygenerver og operasjonsnerver hjemme. For en fin dag, strålende sol og Trondheim er for øyeblikket bare stas. I det vi lander er jeg litt nysjerrig på hvem av de på flyet som skal til St.Olavs og jeg ler så godt i det en gruppe på 12 mennesker samler seg utenfor "helse sunnmøre bussen". Haha, her er 98 % av oss røykere, og jeg tenker at det er ikke annet å vente at denne gjengen må en tur til Trondheim. Noen hoster og harker som om lungene vil ut av kroppen, noen puster som om de har ett orgel på innsiden. Jeg ler for meg selv der jeg sitter på bussen og ser meg rundt. En mann i 30 åra er helt oppslukt i Iphonen sin, han ser noen episoder av Donald Duck og ler godt hver gang Donald`en er litt uheldig. Han bak meg sovner underveis og nikotinlungene hans gurgler som ett boblebad - innimellom snorkingen hans. Foran i bussen sitter en eldre dame, hun gir klart uttrykk for at dette er vas, hun vil helst ha røyken sin og gir klar beskjed om det. En gjeng nikotinslaver med andre ord! 

Noen går av bussen på gastrosenteret, noen på mor og barn klinikken, men de fleste av oss, vi skal av på hjerte-posten, eller hjerte-stoppen! Jepp, røykerene går av her. Og hva gjør vi i det vi stiger ut av bussen? Samtlige tenner en røyk, tar noen stressa magadrag før vi går inn. Jeg er full av latter - og alvor! Vèl oppe i fjerde etasje, sitter nikotinslavene. Hun som satt foran i bussen er tydelig irritert over at datteren hennes rullet henne inn uten å få røyke først. Men etterhvert kommer det ett smil fra denne dama også. Der sitter vi, en gjeng nikotinstinkende hjertepasienter. Venter på tur til å få tatt en sjekk. Misforstå meg rett, her finnes mange som ikke røyker også, men i hovedsak er vi røykere. Til ettertanke! 

"Helen Sævik!" Jepp, det er min tur.. jeg blir henvist til EKG, blodtrykk og hele pakka, ett aldri så lite intervju om turbohjertet resulterer i at jeg prøver å si at "jeg er egentlig frisk som en fisk! Egentlig trenger jeg ikke denne timen, der er helt sikkert de som trenger den mye mer enn meg!" Min elskede rister på hodet, så forsiktig at jeg ikke ser det, men doktoren ser det! Ok, jeg legger meg flat og sier at "Ok, det skal bli godt å få reparert turbohjertet". Alle prøver er fine - så fine som de skal være før ett inngrep og jeg blir henvist til neste lege. Hun er student og skal informere meg om hva selve operasjonen/inngrepet vil gå ut på. Jeg lytter spent og er fortsatt ganske nervøs, men blir raskt rolig når hun forteller at hun lover å videreformidle at jeg gruer meg veeeeldig, sånn at jeg skal få beroliggenede medisin under inngrepet. Hurra! Jeg senker skuldrene og er ved godt mot, vet at nå skal jeg få såpass med lørdagsmedisin at jeg synger meg gjennom hele spetakkelet. Ringer hjem og sier at dette kommer til å gå kjempefint.

Etter at jeg er ferdig med undersøkelser og samtaler får vi beskjed om at nå har jeg fri til dagen etter. "Dere må kose dere i Trondheim nå da, spise en god middag og nyte ett glass" sier en sykesøster. Halleluja, gjett om vi skal! Vi setter kursen inn mot byen og koser oss så godt som vi kan. Handler og spiser en god middag - det vil si, min elskede får servert en god middag, min smaker helt forferdelig. Det var ikke kjøtt på tallereken min, men en glye med noe rødt, krydret etter alle kunstens regler. Jeg som vanligvis aldri klager på mat på resturanter, sier i fra at dette er ikke holdbart å servere. Den snille servitørjenta svarer med å gi oss ny mat og gratis blodfortynnende på huset. Jeg tenker at litt blodfortynnende må gjøre susen. Vi spøker med at i morgen, onsdag, da skal jeg gi beskjed om at det er intet behov for marevan, men kansje de kan være så snille å gi meg noe mot hodepinen? Som vi ler.

Over alt ser jeg burgunder. Det virker som om flere i Trondheim har gått bananas og kledd seg i alt de kan finne av burgunder. Hjelpes da! "Did burgundy throw up on you?" Jeg ser de rareste kombinasjoner. Note to everyone: Skal du bruke burgunder på flere plagg, så sørg for at plaggene er i samme fargetone. Ikke miks en kald burgunder topp med en varm burgunder bukse, for å så ta på deg en vinrød ytterjakke OG røde sko. Hvor er Jan Thomas? Han hadde hatt hendene fulle med "makeovers" om han var her. Men du verden så mange stilige damer og menn her er også. Jeg angrer på at jeg ikke tar flere snapshots, for her er mye stilig streetstyle!

Natt til onsdag sover jeg ikke så mye, jeg er spent og gruer meg. Tenker på tusen ting. Hva om det går galt, hva om de ikke finner feilen og får fikset det, jentene våre hjemme... savner de. Jeg er inne på tanken om jeg kan dø opptil flere ganger, men slår den raskt fra meg, de er jo spesialister disse legene og de vet hva de gjør. Men tanken på at noen skal opp i hjertet ditt er forferdelig skremmende uansett. Jeg prøver å huske alt mor har sagt om at det kommer til å gå så fint. Hun har gitt meg gode råd på veien og noen hemmligheter om hva som skal skje og hva jeg må huske på under inngrepet. Gode snille mor. Omsider sovner jeg og er langt borte i det min elskede vekker meg tidlig onsdagsmorgen. 

Det første jeg tenker på er mat! Jeg som aldri spiser frokost. Jeg har så innmari lyst på mat!? Med fastende hjerte, i min fine hjemmstrikkede Skappekjole fra snille mamma mi, mitt nye fine Louis Vuitton kjøpt av min snille svigermor, solbriller og i paljetttøsslusser fra mine elskede jenter, så spaserer vi bort til sykehuset. Dere kan tro at paljett-tøsslussene vekker oppsikt en tidlig onsdagsmorgen!  Vel fremme på sykehuset er jeg egentlig ganske rolig, Jeg smugrøyker og drister meg til en aldri så liten sup kaffi. Vidunderstoff denne koffeinen altså! 

"Versågod, da kan du kle av deg og ha på deg denne. Du er nr to i dag, så det blir litt å vente." Den lyseblå sykehusskjorta ligger og venter på meg. Og rommet mitt, det er jammen meg burgunder! Faktisk veldig fint! Men litt å vente?? Jeg spør veldig fint om jeg kan få lov å gå ut igjen på venterommet til min elskede og komme tilbake når det er min tur. Neimen om jeg har tenkt å hoppe i sykehus-skjorta før det er aller høyst nødvendig! Snille sykepleier Bodil sier at det er helt ok, jeg kan komme tilbake om en time. Hurra! Jeg går ut og gjør det jeg ikke har lov til + ringer hjem for å skryte av at jeg er forbløffendes rolig til sinns. De hjemme er også lettet over at jeg ser lyst på dette og ikke er så nervøs lengre. Nei, jeg prøver å tenke som så, det er jo ikke noe alvorlige greier, inngrepet er ufarlig og det er særdeles sjelden det oppstår komplikasjoner. Faktisk er det en større på kjenning for hjertet å bli lagt i narkose! What? Ok, men hva om jeg er en særdeles sjelden pasient?? Tanken streifer gjennom hodet mer enn en gang. Men nei, dette skal gå så fint. Vi er i kjempehumør og spøker om både det ene og det andre. Jeg sier b.a at jeg kan jo ikke dø på operasjonsbordet nå som jeg har handlet meg ny lekker paljettbukse! Jada, der har dere meg, vi ler så godt tidlig på morgenkvisten, men tilslutt vet jeg ikke om jeg ler eller gråter. Jeg er nervøs, uansett om jeg vil innrømme det eller ikke. Jeg er så nervøs at jeg tror jeg kaster opp! 

Jeg kommer tilbake til avtalt tidspunkt - noe motvillig, men like blid. Og godt humør smitter dere! Jeg havner på rom sammen med verdens livligste trønderdame, hun strikker og skravler om hverandre. Tonen er så munter at sykesøstrene ler hjertelig av oss og sier at de lurer på hvordan stemningen blir etter at vi har fått i oss en vival. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å få vival, hjertet er urolig og jeg vil ha noe å slappe av på. Jeg som aldri tar medisin, jeg spiser knapt nok paracet. Men vival det vil jeg har! Men ingen vival er i sikte, ingen vival eller noen annen for for beroliggende. Kun min elskede og min nye romvenninne. Men de har en fin beroliggende effekt på meg. Hun får besøk av sin samboer og vi fire holder mye leven på vårt fine burgunder rom. Hun forteller at hun er inne og tar denne operasjonen for tredje gang. What the ****?? Er det ikke nok med èn gang? Jeg spør, hun svarer etter beste evne. Hun tipser meg om at det kan være lurt å ha på varme tjukkelabber under inngrepet, siden det er så kaldt på operasjonsstua. "Er det lov å ha tøffler på ?" spør jeg. "Nei, jeg tror det må være sokker" svarer hun. "Oh no! Jeg som har tatt med meg paljett-tøfflene mine!" ler jeg - latteranfall igjen. Sykesøstrene kommer inn igjen og ler hjertelig sammen med oss. Kjempestemning! Jeg har selvfølgelig - som den sykehusjomfruen jeg er, glemt å ta av gullneglelakkene min. Så aceton kommer på bordet. Etter en time spøker legene med at det er ikke annet å vente at vi ler og har det så gøy, vi må jo være dopet på den intense stanken av aceton som er i rommet vårt. Samme hva det er, men gi meg nå snart noe lørdagsmedisin, så pass at jeg får pulsen ned til normalt igjen. Men fortsatt er det ingen lørdagsmedisin å sikte. Jeg tenker som så at jeg får den vel når jeg kommer inn på operasjonsstua da.

"Da er det din tur, Sævik!" Sykesøster Bodil kommer og henter meg, hun ler og sier at de har beøsk av selveste Jonas Gahr Støre på avdelingen og er jeg heldig, får jeg kansje møte han. Jaja... heldig og heldig. Ikke vet jeg om jeg idet hele tatt har lyst å møte Jonas`en , og iallefall ikke der jeg ligger i bare trusa og uten sminke, med håret til alle kanter og nerver i høyspenn. Men joda, der ligger jeg i sengen min, i gangen og må vente på at Mr. Støre skal komme seg ut av operasjonsstua "mi". Etter litt venting er det min tur - og jeg møtte Jonas`en i gangen - i bare trusa faktisk. Ja, jeg altså, han var selvfølgelig kledd i dress og slips! Skulle det jo være en gang i livet du skal møte Mr. Støre, ja da måtte jeg være kledd i bare trusa! Glimrende! Legene på opersjonsstua får seg iallefall tidenes latter når de gjentar meg "hun møtta han Støre, i bare trusa, hahahaha". Jeg er ikke i humør til å le så mye sammen med de lengre, jeg har bare lyst å bli neddopa og ferdig! 

"Beroliggende?? Nei det kan du IKKE få! Du må være helt våken og klar under inngrepet!" Oh for crying out loud!!!!! De har jo lovt meg lørdagsmedisin, de lovde meg at jeg skulle ikke være redd, for jeg kom til å være ganske nedesnøva. Og her nekter de meg medisin!? Jeg får akutt total medlidenhet for de narkomane - total angst og total forvirring. Hvorfor i helsike har de gitt meg kontrabeskjeder?! Jeg klarer å holde maska, så vidt! Sier at jeg er faktisk KJEMPEREDD!!! Og forklarer med skjelvende stemme at jeg ble lovet "noe å slappe av på"... Nei, her er det ingenting å få. Jeg blir så skuffa, redd, sint, forbanna, engstelig, alle følelser farer gjennom kroppen på en gang. Assistenen prøver å holde praten i gang med meg i det jeg legger meg på bordet. Hun er en dame i 50 åra, ikke av de aller trivligeste damene i hvitt jeg har møtt, litt knapp og for henne er jeg nok bare "en i rekka". Hun spør meg om fødselsnummer og annet nonsense. Jeg er så sint og redd at jeg holder på å sprekke, tårene er ikke langt unna. Når hun spør meg hvor jeg kommer i fra, da svarer jeg Ålesund... Tenker at jeg er da ikke fra Ålesund, men orker ikke rette opp i feilen, så når hun spør om jeg ikke er fra Fosnavågen, da bare nikker jeg, jeg får ikke frem ett ord. Og der kommer tårene ja! Masse tårer, så mange tårer at jeg hører ingenting fordi ørene mine er fulle av tårer!!! Hun lite trivelige dama i hvitt er litt hyggeligere og kommer for å tørke tårene mine - men kun når operasjonslegen ber henne komme. 

Her skal de altså opp i hjertet mitt og rote, og jeg skal være helt bevist og våken hele tiden? De er ikke riktig kloke noen av de tenker jeg! Og hun i hvitt, hun mangler det genet som gjør at du har lyst å trøste når noen gråter. Jeg skjelver av redsel og kulde - sikkert mest redsel. Heldigvis har jeg på meg mine fine rosa Divalabber fra Anettehjertet mitt. Og Divalabbene blir samtaletemaet blant sykepleierene, hvordan de har felt hælen, mønsteret osv.... Jeg orker ikke svare de på noe, jo jeg svarer at det er min Anette som har strikket de og de lurer på om hun strikker på bestilling. "Ikke pokkern" har jeg lyst å svare, "gi meg litt dop, så skal dere få Divalabber", tenker jeg! Men ingen dop. (Med dop mener jeg selvfølgelig litt beroliggende i form av vival e.l) Og dermed: Ingen Divalabber til disse damene. Tro meg! 

Jeg får lokalbedøvelse i begge lyskene - easy, det var ikke noe pes. Stikke meg kan de gjøre så mye de vil, det gjør meg ingen-verdens-ting! Hun i hvitt sier at dette er nok det verste med hele inngrepet. Ok, da er vel resten lett match håper jeg. For snittene i lyskene var jo bare peanuts! Operasjonslegen setter lokalbedøvelsen og snitter seg inn til hovedpulsåren. Fire ledninger skal føres opp gjennom hovedpulsåren, to på hver side.  Jeg er fortsatt så redd og jeg tar meg selv i å ligge mer "over" sengen enn "på". Ingen snakker, alle er helt stille og jeg gråter. Ikke høyt, men helt stille. Unnskylder meg og sier at det er bare det at jeg er redd. Hadde jeg vært sykepleieren der, så hadde jeg tatt stolen min bort til hodeenden og strøket pasienten over ansiktet. Men denne dama er redd for tårer tror jeg. Vel, ikke alle er like, så jeg er glad for de gangene hun går forbi meg og tørker litt tårer. Jeg skulle helst ønske hun kunne sitte der hele tiden. Jeg har aldri i mitt liv vært så redd noen gang. Også er jeg sint, faktisk rimelig forbanna er jeg. Her har jeg fått beskjed om at jeg kommer til å få så pass med beroliggende at jeg merker ikke noe av dette, før de kommer opp til hjertet, da MÅ jeg være helt 100% våken, dette fordi at ett hjerte med medisin vil ikke reagere på samme måte som ett "edru" hjerte. Jeg er da ikke dum, jeg forstår det. men redselen har tatt meg! Dette kunne de fortalt meg på forhånd, ikke ventet til i det sekund jeg legger meg på operasjonsbordet. Jeg tenker at de er noen idioter. Faktisk. Og jeg mister alt jeg har hatt av tillitt til de. Vips! 

Ledningene kommer opp til hjertet og nå kommer harde fakta. Dette er det j****** jeg har vært med på! Det har helt sikkert mye med at jeg spenner alle muskler i kroppen, jeg er helt forknytt av redsel og gråt, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på at de er i hjertet mitt. Jeg prøver å tenke at det er i lungene, eller i halsen, hva som helst annet enn hjertet. Men det er ikke lett å finne roen, ubehaget er konstant. Og det kjennes ut som brystet og halsen min skal eksplodere. Jeg tenker på fine sanger og de eneste jeg kommer på er "jeg er i herrens hender" og "nærmere deg min gud", som om det hjelper! Jeg kommer i øyblikket ikke på en eneste sang som ikke handler om det å dø! Jeg føler meg som verdens skjøreste lille jente, alene og veldig redd. 

Mat! Jeg får tankene over på mat! Jeg gleder meg til kaffi og vannbakkels med sjokoladekrem fra Cafe Somma, legen merker at jeg blir omsider litt roligere og spør meg igjen hvordan det går. Hittil har jeg bare smilt forsiktig mellom tårene og ristet på hodet når han har spurt meg, men nå,en time inn i inngrepet, da svarer jeg; "jeg gleder meg til kaffi!" Han smiler og sier at det er heldigvis ikke lenge igjen til det nå, for nå har han funnet feilen. Etter verdens lengste time finner han altså feilen som gjør at hjertet mitt hamrer løst i tide og utide. Nå kan han starte å behandle feilen. Endelig! Jeg er så lettet, at nå renner tårene av både redsel OG lettelse. 

Han forklarer at nå kommer det noen stikk og det er når han "brenner" av nervetrådene som sender feil signal. Jeg får beskjed om å ligge helt stille når jeg hører lyden (et svakt langt pip) De korte "pipene" er på en måte ok, de svir bare litt. Men de lange pipene er ikke så ok, da svir det intenst. Men han er veldig veldig flink og jeg har jo roet meg litt ned - takket være legen og hans rolige væremåte. Han er supereffektiv og veldig hyggelig, han nynner og gir klare korte bekjeder når det trengst. En engel! Jeg skulle kjøpt han en blomst! 

Han brenner mange ganger og hjertebanken styres ved hjelp av legen, skremmende å tenke på at han sitter der å trykker på noen knapper som gjør at hjertet mitt hamrer løst, hopper over ett slag, slår ett slag ekstra, men å ha hjertebank er peanuts, det er hverdagskost, men ett av anfallene de provoserer frem er så hefitg at da klarer jeg ikke snakke, jeg lager bare en lyd om at de må stoppe. Jeg har ikke før laget en lyd, før han har med sine instrumenter roer ned hjertet mitt igjen. Det er helt utrolig å tenke på at denne legen styrer hjerterytmen min, jeg kjenner at jeg stoler helt og fullt på han, og da finner jeg roen. Jeg forstår at denne karen, han har faktisk stålkontroll, han er så flink og etter to timer har han faktisk fikset hjertet mitt. Halleluja!!!! Jeg er så glad og takknemmelig at jeg tar han i hånden og sier tusen tusen takk for hjelpen. Han smiler og sier at det var da så lite. Men nei, det var ikke noe lite dette snille legemann, han har tryllet hjertet mitt fritt for ekstraslag og discorytme. Han har faktisk gitt meg ett friskt nytt hjerte å ta vare på! Jeg er han evig takknemmelig!!! Men så sier han til meg: I noen tilfleller, så kan 2-5 % av dere få tilbakefall. Men da kommer dere tilbake og vi tar behandlingen på nytt. Jeg svarer lynkjapt: "Jeg skal love deg at om jeg får dette tilbake noen gang, så kommer jeg ALDRI tilbake!" Også ler vi begge to. Eller han ler mest, jeg er ganske så alvorlig, for jeg mener det!

Jeg sverger, om dette kommer tilbake, så gjør jeg ikke dette omigjen! Ikke uten sovemedisin iallefall! Eller jo, det er klart jeg gjør dette igjen - om jeg virkelig må. Jeg vil jo ha ett friskt hjerte og jeg vil leve til jeg er minst 100 år! Men da vet jeg iallefall på forhånd at her er det ingen medisin å få, og jeg kan forberede meg på det, ikke få slaget midt i ansiktet i det du legger deg på operasjonsbordet. Ikke rart panikken og redselen tok meg! Og jeg mener at det er kritikkverdig av St.Olavs å ikke ha en sykesøster ved min side, det også fikk jeg beskjed om på forhånd, at det vil hele tiden sitte noen sammen med deg og overvåke puls - jo hun overvåket puls og alt, men på trygg avstand fra meg. Faktisk så var det hun som ikke skulle være i rommet som kom inn og trøstet, hun strøk meg over panna og sa trøstende ord. Ikke hun lite hyggelige dama i hvitt som skulle gjøre det. Hun lite hyggelige får meg til å tenke at det er jammen ikke alle som passer i omsorgsyrket! Ikke alle burde hver morgen kle seg i sin hvite frakk, noen hadde kansje passet bedre bak skranka på nav eller noe. 

Jeg blir kjørt inn igjen på rommet mitt. Jeg er så utmattet av all gråten og redselen at jeg sovner umiddelbart, tror faktisk jeg sover før jeg ankommer rommet mitt, for jeg kan ikke huske noe før jeg våkner av at min elskede stryker på meg og jeg begynner å gråte - igjen! Men nå av ren glede, lettelse, kjærlighet og takknemmelighet! Så glad jeg er for å klemme han, og det er han også. Vi har nok vært veldig redde begge to. Og jeg har verdens aller snilleste kjæreste, det er det ingen tvil om!!! I løpet av disse timene har han nemmelig løpt bort i byen, til cafe Somma og kjøpt en hel boks med verdens beste vannbakkels med sjokoladekrem, og ikke nok med det, han har lagt på minne den nydelige røde vesken jeg prøvde tirsdagen. Og tilhørende armbånd! Jeg trodde ikke han husket hvilken butikk det var eller noe, men min elskede er verdens mest oppmerksomme og han er en luring også ;) Han sa til meg tirsdagen at han synes veksen var kjempefin, men fornuften min sa til meg at nå hadde jeg allerde shoppet altfor mye, så jeg gikk i fra vesken. Tenkte at jeg kunne ønske meg den til jul kansje. Men min elskede overrasker meg med verdens fineste "bli frisk igjen gave". Jeg gråter så jeg hulker også ler jeg så det gjør vondt både i brystet, lysken og andre steder. Vi ler så vi gråter begge to. "GÅ UT!!!!" sier jeg, for vi klarer ikke stoppe å le. Og jeg har fått streng beskjed om å ligge musestille, så jeg ikke får styrtblødning i fra snittene i lysken. Jeg får ikke løfte hodet fra puta engang, så stille må jeg ligge. Men det hindrer ikke meg,  liggende i sengen får jeg servert de deiligste vannbakkels, min elskede serverer meg kaffi med sugerør og jeg får åpnet den fineste pakken. Herregud jeg er så heldig!!!! Jeg ler og jeg gråter nonstop, men mest ler jeg. Sjeleglad for å være ferdig med dritten. Jeg er totalt utmattet etter inngrepet. All luft har forsvunnet ut av meg og jeg føler meg helt tom, sover litt, gråter litt, ler litt. Hele onsdagen er egentlig ganske tåkete. Men jammen gikk det fint. Jeg kom meg gjennom det. Og jeg er så glad jeg kan ikke få sagt det, så glad for at dette er over, jeg har fått fikset på turbohjertet og jeg har fått meg en real lærepenge!!! 

Jeg må innrømme det at da jeg satt der på hjerteavdelingen, så var jeg den eneste under 50 år... Alle de andre var fra 50 år og oppover, de fleste var i 70 årene. Og der satt jeg, på 33. En tankevekker! En real en faktisk. Jeg tenkte at nå må jeg ta å roe meg litt ned. Hjerteflimmer er noe vi i utgangspunktet ikke kan styre. Alle kan ha disse nervetrådene som sender feil signal til hjertet, men ikke alle merker det like godt. De som lever ett hektisk og stressa liv, de får ofte store plager med dette. Hjertet trenger litt ro og hvile også, jeg har innsett at jeg kan ikke være overalt og ha tusen baller i lufta, en dag sier hjertet i fra - og til alle dere kvinner der ute som kjenner dere litt igjen: Operasjonslegen fortalte at mitt hjertet er ett "typisk stressa kvinnehjerte"... Dette er veldig vanlig blant spesiellt kvinner. Så nå må vi alle stoppe opp litt og tenke over hva vi vil, vil vi stresse og ha ett turbohjerte eller skal vi roe litt ned og heller ha litt til overs? Jeg skal iallefall roe ned, både på kaffidrikkinga mi, røyken og stresset mitt. Jeg har lært at vi har kun ett hjertet og det må vi jammen meg pleie godt og ta vare på! Det er for sent den dagen vi har gått så lenge med ett turbohjerte at det sier stopp. Selve hjertebanken er ufarlig, men over lang tid, og med intense anfall, så kan det en dag gå galt. Og da er det for sent.

Jeg skal være den aller første til å innrømme at dette er det tøffeste jeg har gjort noen gang. Jeg skulle heller ha født begge jentene våre på nytt. Dette håper jeg at jeg slipper å gjøre flere ganger! Jeg vet at selve inngrepet er ganske så ufarlig - det er faktisk en større påkjenning for kroppen å bli lagt i narkose. Men dette vil jeg helst ikke gjøre flere ganger, jeg skal heller legge om livsstilen min litt, kutte litt ned på koffein og nikotin, stresse mindre. Bli flinkere til å ikke gjøre noe som helst de dagene jeg har fri. Om jeg noen gang må opp igjen til St.Olavs, så skal jeg ha det skriftelig at jeg skal ha lørdagsmedisin! For må man, så må man, og jeg vet at dersom det nå skulle vise seg at inngrepet ikke var 100 % vellykket (det vet du jo ikke helt før det har gått en tid) så reiser jeg opp igjen, for å gå rundt med intens hjertebank som setter deg ut av spill, det er ikke bra. Er du skikkelig uheldig kan du få ett anfall når du er ute å kjører bil, og kansje sitter dine barn i bilen sammen med deg. Ikke en heldig sitausjon. 

I går kunne jeg reise hjem, heldigvis. Alt er som det skal og jeg kan "starte på nytt". Jeg føler litt at jeg har fått en ny sjanse. En sjanse til å gjøre det rett denne gangen, ta litt bedre vare på hjertet og helsa mi. Nå skal jeg hvile meg i noen dager, få tilbake krefter og begynne ett nytt og bedre liv! Dette var en real lærepenge. Jeg er i ganske bra form, men er veldig sliten. Men jammen meg, det skal sies, i går når jeg våknet, da var det en glede og få på seg paljettbuksa, nye fineste veska fra min elskede, en god hånd å holde i og tussle oss avgårde i vakre vakre Trondheim, vi spiste lunch på cafe Somma - selvfølgelig, vi shoppet litt på Carma igjen. Sliten, men ekstremt letta over å være ferdig! Og det hjelper å få på seg sine egne klær, få yndlingsparfyma på halsen og hæler på beina. Og shoppings, det hjelper på humøret det! Avogtil kan shopping være den aller beste medisinen;) 

Jeg må også si at dette er virkelig småtteri det jeg har gått gjennom, dette er jo noe som kan fikses på og jeg er frisk som en fisk nå. Takknemmelig er jeg, veldig takknemmelig. Jeg tenker på de som er rammet av kreft, de som har en alvorlig sykdom, jeg tenker på dere som sitter igjen og savner en mamma, bestemor, søster og datter. Stå dere sterke. Det ble en tur utenom det vanlige dette. I går, da vi skulle reise hjem, fikk vi beskjeden om at min onkel hadde blitt enkemann i.l.a natten. Jeg er glad vi fikk være sammen med onkel noen timer tirsdagen, glad jeg fikk møte tanta mi og tatt farvel. 

Livet er fullt av kontraster, en dag er vi friske og raske, neste dag kan sykdom eller ulykke slå oss rett ut. Vi må være flinke å leve hver dag, nyte all den tid vi har. Ingen vet hva morgendagen bringer, så det er så viktig å gjøre noe godt hver dag, glede noen, gjøre en positiv forskjell. Det kan vi alle gjøre. Jeg har fått opp øynene, jeg innser det at ett turbohjerte kan være bra å ha på den måten at jeg er supereffektiv, men det hjelper lite med ett turbohjerte når det ikke vil virke som det skal. Men nå har jeg det på stell dere. Jeg er veldig ydmyk! Jeg er full av beundring for den flinke legen som hjalp hjertet mitt på rett vei igjen. Han er ikke betalt med penger faktisk! Nå skal jeg ta godt vare på "nye" hjertet. Jeg skal pleie det så godt som jeg kan:) Jeg skal være flink å lytte til hjertet og flinkere til å si nei. Faktisk. Det håper jeg at du også gjør. Tar vare på hjertet ditt. Som jeg sa sist: Ta vare på hjertet, for alt springer ut i fra det! 

Jeg har masse bilder jeg gleder meg til å dele med dere. De kommer i løpet av helgen og til søndagen er det klart for outfit of the week også:) Inntil videre legger jeg ved ett outfit bilde fra tirsdagen i Trondheim. 

Ta godt vare på hverandre snille leserene mine, jeg øsnker dere en riktig god helg. Gå ut og gled noen , gjør en god gjerning denne helgen. Det er hjertemedisin det. Tusen takk for at dere gleder meg. DERE ER GULL!!!! 

 

Tuesday kind of outfit: Debbie shoes // Carma bukse // Acne skjorte // HM blazer // Michael Kors veske // Louis Vuitton skjerf // Chanel vintage smykke og belte. 




Vakre Trondheim. Jeg elsker denne byen!  

 

16 kommentarer

Turid

28.09.2012 kl.13:33

Kjære skjønne Helen, ej e heilt utsleten, tårene å snåre renne og ej he no vore med på heile operasjonsturen din gjennom det du skrive. Hjelpe meg.. Ej e so glad for at det e over, at alt e bra og at du he det godt. Nyt no dagane og slapp av ilag med dine.

Varme klem fra meg!!

Modellmamma Synnøve Sorthe

28.09.2012 kl.13:40

Skjønne, kjære Helen, dette var sterkt å lese. Er så glad for at alt har gått bra med deg, og sitter her med en liten vekker selv. Var til legen i fjor og lurte på hva som feilte det hjertet som dundret slik, og pulsen som var så lav. Stress sa han, og det var jo klar beskjed.

Ta vare på deg selv kjære vennen, og takk for at du deler tankene med oss <3

Klem Synnøve

Janka

28.09.2012 kl.14:16

Kor godt å høyre at alt gikk bra. Har tenkt sånn på deg <3

Stor klem din veg <3

Audhild Remøy Talset

28.09.2012 kl.14:32

Kjære deg. Så inderlig glad for at det gjekk godt, sjølv om du har hatt tøffe opplevelsar. Har tenkt masse på deg denne veka. Skulle gjerne vore ved senga di og tørka tårene dine - hallo - kvar er medfølelsen frå sjukepleier?

Ta vare på deg sjølv - det finnes berre ein av deg veit du. Nyt dagane, kos deg og ha ei veldig fin helg.

Klem frå meg

- Audhild -

Lene Løken

28.09.2012 kl.14:35

Dette var bra skrevet og jeg følte jeg opplevde mye av det du måtte gjennomgå. Jeg ble helt nummen i ben og armer og må innrømme at jeg skumleste over det som ble vanskelig for meg å lese. Jeg er veldig pysete på egne og andres vegne når det gjelder operasjoner ol.

Godt det er overstått og at du nå har et friskt hjerte.

Ta godt vare på deg selv og dine videre og takk for en flott blogg :-) Ønsker dere alle en strålende helg!

Marit

28.09.2012 kl.14:53

Har tenkt på deg:-)

Anette

28.09.2012 kl.15:31

Kjæreste Helen -

Tårene renner i sympati og "delt hjerte" med deg.

Sterk, usminket lesing - sannheten setter inn - og du er nok en gang en ambassadør for en kvinnes hverdag.

Jeg er så inderlig glad i deg.

Og at sokkene mine var med er en GLEDE uten sidestykke!!! Men de får jammen meg kompensere deg før de får muuuuligheten til å se på en Divalicious sokk herfra!! :))))

Slapp godt av og kjenn på all omsorgen fra alle.

Du er liv, glede, vennskap, og sannhet.

Ira S. Ulvan

28.09.2012 kl.16:22

Vet du hva, vakre? Jeg ble sliten og redd og forbannet på dine vegne! Godt at du kan ta det med godt humør ;-)

Ønsker deg masse god bedring. TA DET MED RO <3

Klemmer fra meg.

Signhild

28.09.2012 kl.20:30

Åååååå herlig het, Helen. Glad det ser ut til å gå bra med deg.

God bedring og ta ein velfortjent kvilepause.

Lise_333

28.09.2012 kl.21:03

Helt utslitt, jeg!! Og det bare av å lese, så jeg kan bare forestille meg hvordan du hadde det midt oppi det hele!

Så godt beskrevet, så ekte levert. Tårene renner og latteren triller om hverandre.

Jeg er vanvittig glad for at du kom ut på andre siden med innstillingen "har lært meg noe", i stedet for å bli skremt fra sans og samling av uvettige helsepersonell! :)))

OG FOR EN KJÆRESTE DU HAR! Han fortjener jammen en smask fra alle dine bloggfølgere! :))) det er sååå fint å ha noen som kan være sterke når man føler seg svak <3

Fortsatt god bedring, søte Helen <3

Sunniva fra Nord

28.09.2012 kl.22:33

Så glad jeg ble i hjertet mitt når jeg leste at det var overstått! Har tenkt masse på deg, kjære Helen <3 Tross alle erfaringene uten "dop" og med folk som kanskje har valgt feil yrke, er du hvertfall FERDIG nå:-D Og så bra at du fikk med din bedre halvdel oppover, det er alltid best å ha sin kjære hos seg i slike sammenhenger. Nå må du nyte helgen, og nyt livet. Hjertet ditt er et av de vakreste jeg vet om, så jeg blir så glad når det er helt i orden nå. Ha en finfin helg med dine nære og kjære, og ikke minst dine nye paljetter;-)

STOR klem fra nord <3 <3 <3

Helen Sævik

29.09.2012 kl.14:12

God lørdag verdens snilleste :)

TUSEN HJERTELIG TAKK for så fine varme ord fra hver eneste en av dere!!!!!

Jeg er straks oppe og hopper igjen som jeg sier;) Men kjenner at kroppen trenger litt tid enda, men åååå som det varmer å ha mennesker som dere <3 <3 <3

Jeg er så glad dette er overstått og humøret er det ingenting i veien med :D Men det er litt uvant å kjenne at kroppen ikke helt henger med i det tempoet jeg er vant med:)

Dette ble en rar opplevelse, men jeg er så glad jeg gjorde det, og selv om jeg synes det var veldig skremmende både før og under inngrepet, så er alt det glemt nå:) Og jeg vet at OM jeg måtte gjøre det igjen, så hadde jeg gjort det.

Men ikke uten litt å slappe av på. Vi satt her og las om dette inngrepet i går og det står at det blirr gitt beroliggende dersom det er behov for det. Så jeg skal "arrestere" de litt har jeg bestemt meg for, for jeg mener det skulle ikke være nødvendig for hvilken som helst pasient å bli så redd. Jeg tror opplevelsen hadde vært mye "finere" om de holdt løftet om at jeg skulle få litt "lørdagsmedisin" .

Men en ting må være sagt, og det er at når jeg skriver disse "med hjertet i hånden", så er det mye ironi og humor i innleggene mine. Jeg elsker å skrive "kåseri" og dette er min måte å avreagere på ofte. Jeg har alltid vært veldig glad i å skrive og ting blir satt litt på kanten, men det er aldri noe annet enn sannhet i innleggene mine, så er det sagt:)

Men mye ironi og jeg både ler og tørker noen tårer.

Jeg håper jeg ikke har skremt vettet av noen av dere, men jeg vil si at det er ikke rett av helsepersonell å love èn ting, også gå tilbake på det. Og som jeg sa til min elskede - som JA er verdens snilleste kjæreste og bestevenn <3 - så er jeg veldig vàr på dette å være pasient. Jeg er nok litt årvåken på pasientbehandlingen helsepersonellet gir, siden jeg selv har jobbet noen år i omsorgsyrket som hjelpepleier. Og dermed har jeg litt i ryggsekken når det gjelder pasientbehandling.

Og det skal være sagt, når man ligger på sykehus, så møter man både FANTASTISK helsepersonell, de som har hjertet sitt med seg hver dag på jobb - jeg møtte f.eks Britt og Bodil, for noen DAMER!!! De er ikke betalt med penger noen av de, heller ikke operasjonslegen som jeg ikke husker navnet på. Men det finnes mye "rusk" ansatt på alle sykehus/sykehjem etc. Damer (i hovedsak) som legger igjen hjertet hjemme før de drar på jobb. Disse burde bytte yrke!!

Er du ikke ett omsorgsmenneske, så har du ingenting å gjøre i omsorgsyrket. Ferdig!

Dersom en pasient blir bare èn i rekka, så burde du ta deg noen dager fri, tenke over om du er på rett hylle i livet. Kansje seriøst vurdere å skifte beite.

Det finnes altfor mange sykesøstre som har gått lei i jobben sin og selv om de ikke vet det selv, så utstråler disse en egoisme som ikke egner seg innen helse og omsorgsyrket.

Jeg kunne skrive en bok om dette, men jeg stopper her, i fare for å si ting jeg angrer på;)

Nå skal jeg kose meg og nyte livet, jeg er frisk som en fisk som jeg sier ;) Og hurra for det:):):)

Men jeg skal innrømme at det var en stor påkjenning dette, mye tårer og redsel, men alt er glemt nå, det er godt vi er skapt sånn dere, selv om vi tror det er nesten verdens undergang så henter vi krefter og reiser oss raskt igjen, fordi vi vet innerst inne at alt ordner seg:)

Ta vare på hjertene våre, de er jammen gode å ha :):) Og det er DERE også <3 <3 <3

Ønsker dere alle en kjempefin helg, god varm klem fra meg til hver eneste en av dere - og min kjære sender også en stoooooor klem :))))

VivoVita

29.09.2012 kl.22:38

Godt at det er over. Ha det riktig godt.

- VivoVita

Helensaevik.blogg.no

29.09.2012 kl.23:38

VivoVita: Hjertens takk <3 :)

Hanna

30.09.2012 kl.19:48

Gråter her jeg sitter å leser dette, så utrolig bra og ærlig skrevet. Moren min har hatt hjerteinfarkt, og det er så skummelt, og som du skriver: vi har bare ett hjerte! Dette fikk meg virkelig til å tenke.. jeg skal bli flinkere å fortelle folka rundt meg at jeg elsker dem og ikke se så negativt på ting. hva så om jeg har en viktig norskprøve om et par dager og hva så om jeg ikke fikk danse den dansen jeg ønska til neste dansefremvisning, eller hva så om venninna mi ikke ser meg hele tiden.. TUSENTUSEN TAKK Helen, de som har deg i livet sitt er virkelig heldige. Du er et fantastisk menneske, og jeg er glad for at jeg fant bloggen din for leenge siden :) Klem fra 17 år gammel jente, og tusentakk for at du får meg til å føle meg bedre på alle mulige måter <3

Helensaevik.blogg.no

01.10.2012 kl.09:16

Hanna: Kjære Hanna!
Åååå det var varme hjerteord det! Tusen tusen takk selv, for at du titter innom meg og for at du synes bloggen min er en koselig plass å være. Jeg er helt sikker på at du sprer masse mglede og kjærlighet rundt deg, det merker jeg så godt på denne kommentaren, at du er hjertegod <3 Jeg håper det går bra med mammaen din <3
Jeg blir helt rørt at deg jeg! Og tusen takk for at DU får meg til å føle meg bedre også! Hjerteklem din vei kjære Hanna!

TORE KLEVMARK

09.05.2014 kl.14:06

IKKE MORSOMT DETTE.DU OPPLEVET.

SKAL SNART HA EN ABLASJON PÅ RIKSHOSPITALET I OSLO, MEN DER FÅR MAN BEROLIGGENDE

OG SMERTESTLLENDE STRAKS OG MER OM MAN GJØR TEGN OM DET. DETTE ER SKREVET I ET DETALJERT BREV JEG HAR FÅTT. SKAL OGSÅ HA MØTE TO DAAGER FØR ABLASJONEN.

HÅPER JEG ER MERE HELDIG EN DEG.

RIKTIG GOD SOMMER OG HÅPER DU IKKE FÅR NOE NYTT MØTE MED ST.OLAV HOSPITAL

Skriv en ny kommentar

Helensaevik.blogg.no

Helensaevik.blogg.no

35, Herøy i Møre og Romsdal

Blogger og modell. Jobber hos Overvåg Ulsteinvik. Motebutikk i hjertet av Ulsteinvik. Vi fører kjente merker som Acne, FWSS, Michael Kors, Gant, Tiger of Sweden, Marc Cain, Filippa K, Swims. For henvendesler helen.sobee@yahoo.com

hits